søndag 24. juli 2011

Først kom sjokket, deretter kom frykten som et stort edderkoppnett å spredde seg rundt i kroppen.  Ja jeg prøver å beskrive min første reaksjon der jeg gikk i en fredelig liten gate i København med hånden min godt liggende i Hugos hånd (mannen min). Det var nemlig da vi fikk telefonen vi overhodet ikke hadde ventet fra vår datter Lise - og hvor hun forteller oss lettere hysterisk om hva som skjer i fedrelandet. Etter denne skremmende telefonsamtalen kom vi oss inn i Strøget hvor vi fant en TV/data forretning.  Der koblet vi oss inn på en Ipad for å se om vi fikk litt mer info om det som hadde hendt. Da fikk vi et større sjokk - det så jo ut som vår hovedstad var med i krig og nettopp var blitt bombet. Tårene presset på....... Herregud, hva er det som skjer...! Det var egentlig bare å komme seg tilbake til hotellet - noen forlystelser fristet ikke lenger.  Og tilbake på hotellet får vi neste sjokk - da får vi vite hva som skjer på AUF-leieren. Nå har også sinne blandet seg inn i alle de andre følelsene i kroppen. Hvem er det som VÅGER og gjøre slike ting mot mitt land og ikke minst mot borgere av Norge. Ja akkurat der og da var jeg klar for hva som helst hvis gjerningsmennene av en eller annen grunn plutselig skulle stått foran meg. (Egentlig er jeg vel fremdeles klar for ekstreme handlinger mot disse personene...., når jeg tenker meg om). Men nå er vi i hvertfall kommet hjem, og det må jeg bare si føles godt - selv om vi ikke er personlig innvolvert i denne tragedien. Det som også var veldig sterkt, var at i det vi passerte Svinesundbrua og norsk jord blandet seg inn i hjulmønsteret på dekkene, sang Sivert Høyem den nydelige låta  "Prisoner of the Road". Da ble klompen i halsen større enn noen gang. Jeg kjente kjærligheten til dette landet og ikke minst kjærligheten til min kjære fødeby Oslo flomme ut i sammen med tårene som truet med å renne nedover kinnene. Og når vi kom inn til Fredrikstad og så alle flaggene på halv stang mens P4 spilte "Amazing Grace" - ja da ble samhørigheten om den felles sorgen og nasjonalfølelsen om mulig enda sterkere. Jeg skriver dette for det føles godt da jeg vel er rimelig sikker på at jeg ikke er alene om disse sterke følelsene i disse dager.

Medfølelsen for de som er personlig innvolvert i disse terrorhandlingene har min største oppmerksomhet.
La dette være den første og siste gangen vårt land vil oppleve slike uforståelige handlinger i etterkrigstid.
Samhold og respekt for våre medmennesker - ja det er det som vil gi oss alle en felles fredfylt framtid - enten vi er av norsk herkomst eller ikke.



Hanne

2 kommentarer:

  1. DIGT - SKREVET TIL OG FREMSAGT VED - MINDEHØJTIDLIGHEDEN FORAN DEN NORSKE AMBSSADE DEN 23.07.11


    HVOR VAR DU DA HIMMEL BLEV TIL HELVED´ OG DØDEN GIK I LAND OG SLOG IHJEL HVOR VAR DU DA OSLO´S GADER SKÆLVED´ OG SOMREN SAGDE DEFINITIVT FARVEL HVOR VAR DU VED ALLERFØRSTE SKUD HØRTE DU DEN MOR OG FAR DER SKREG HVOR VAR DU DA BUDSKABET KOM UD GRÆD DU OGSÅ VEN - DET GJORDE JEG NU VED VI SELV ET PARADIS KAN BRÆNDE I DAG ER HELE VERDEN EFTERLADT I TANKEN ER VI SELV PÅ DØDENS STRANDE VI DØDE ALLE SAMMEN LIDT I NAT INTET KAN ERSTATTE DET DE TABTE INGEN ORD ER DÆKKENDE TIL TRØST HYLD DEM VED AT HYLDE DET DE SKABTE SIG DET HØJT MED KLAR OG SIKKER RØST VI VIL FRED OG VI VIL TOLERENCE LI´SOM DEM DER IKKE ER HER MER´ MØRKEMÆND MÅ ALDRIG FÅ DÉN CHANCE AT VI STOPPER - SÅ VI STARTER HÉR DET´ DET BEDSTE MINDE VI KAN SÆTTE DET´ DET STØRSTE LØFTE VI KAN GI´ VI VIL ALTID VÆRNE OM DET TÆTTE FRIHED - FÆLLESSKAB - DEMOKRATI Carsten Bo Natten mellem den 22. og 23. juli, 2011

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...